Sykkeltur på den japanske landsbygda

Etter noen hektiske uker på farten i og mellom byer i Japan, dro vi ut på den japanske landsbygda for å oppleve andre sider av landet.

Kristin gjorde litt Googling en tidlig morgen, og fant frem til One Life Japan. Dette er nettsiden til Kevin, en utvandret amerikaner (fra Michigan!) som er bosatt i nærheten av Nagano sammen med japansk kone og datter på 4 år. De tilbyr både kulturutveksling, sykkelturer og kulturferier for folk som som vil oppleve den litt roligere delen av Japan. Eller som han skrev og det som traff oss på nettsiden: ” If you´ve had enough of temples, shrines an hectic citylife ..”

Etter litt epostkorrespondanse (i og med at alt skjedde på fire dagers varsel), reiste vi opp til den lille landsbyen Obuse for første overnatting. Kevin møtte oss på kvelden for å sjekke om syklene passet, og for å snakke litt om mulighetene vi hadde for syklingen. Han hadde ikke hatt med seg en 3 1/2-åring på organisert sykkeltur før, så han ville gjerne dobbeltsjekke sykkelferdighetene litt før han la opp den endelige ruten og vi dro avsted. En liten utfordring vi hadde var at japanske sykler har bremsene montert motsatt av de vi er vant til, og også barnesyklene var uten pedalbrems. Ungene fikset det fint etter litt tørrtrening i Obuse.

Endel av opplegget var at Kevin hadde med seg datteren sin Mona, noe som var fint både for Halvor og Ingeborg som var utsultet på lekekompiser og for Mona som fikk lekt litt med “vestlige” barn som kommer fra en kultur som nok er litt likere den pappaen ble oppdratt i enn den japanske. Kevin var en fin fyr som hadde studert ett år i Karlskrona i Sverige, og gradvis kom svensken tilbake til han i løpet av dagene vi var sammen slik at han faktisk klarte å kommunisere med ungene! Vi ble enige om å legge opp en fleksibel rute, der vi hektet syklene på bilen når små bein ble trette eller bakkene for bratte, og ta dagene litt som de kom. Innimellom trillet vi voksne noen mil alene, mens ungene tok seg en liten cowboystrekk i følgebilen. Totalt fikk vi tilbakelagt ganske mange mil på to hjul, fikk sett masse fin natur fra bilvinduet og ble kunnskapsrikt guidet gjennom en del av Japan som var kjennetegnet av jordbruk, fjell og hadde nydelig natur.

Første dag: badende snøapekatter og selvproduserte nudler
japanmakak-sno-ape.jpgFørste stopp var for å se på snøapekattene – makakene som jeg skrev om i en tidligere post. Turen ned herfra var ganske bratt, så Halvor hoppet etterhvert inn i bilen med Kevin og Mona slik at vi voksne og Ingeborg fikk syklet ned.

Ingerid Espelid og bakstebarna lager nudler.
Ingerid Espelid og bakstebarna lager nudler.

Noe vi hadde lest om og gjerne ville gjøre var å lage Soba-nudler. Soba-nudler er nemlig noe helt, helt annet enn hurtignudlene vi kjøper med kryddermiks til kr 4,90 på butikken hjemme. Kevin hadde fikset oss en avtale med en av de beste soba-kokkene i området, en slags japansk Ingrid Espelid som ikke hadde jukset! Ungene ble utstyrt med hodetørkler og forklær, bokhvetemelet var egenprodusert og bakstebordet klargjort. Etter en times tid med knaing, kjevling og mere kjevling ble det en skikkelig god sobalunsj med selvprodusert eplejuice av årets beste epler.

Sykkeltur - Halvor var fornøyd med å ha fått "politihjelm" med skygge på.
Sykkeltur – Halvor var fornøyd med å ha fått “politihjelm” med skygge på.
Fantastisk mat på ryokanet vi bodde på. Best av alt var at det var helt greit å spise festmiddag i morgenkåpe.
Fantastisk mat på ryokanet vi bodde på. Best av alt var at det var helt greit å spise festmiddag i morgenkåpe.

Etter en ettermiddag med sykling, tidvis i øsende regnvær, kom vi frem til et vintersportsted som så ut som en europeisk alpelandsby, men med japanske tegn på skiltene. Kevin hadde fikset oss rom på et fantastisk ryokan, et japansk tradisjonelt herberge. Her består rommet av tatami-matter og futoner på gulvet. Det er heller ikke stoler, men lave bord og alle måltider inntas sittende på gulvet. Vi var helt alene på stedet, og fikk servert fantastisk tilberedt og kunstnerisk estetisk mat av et vertskap som gikk stille i dørene med fantastisk service. Dette stedet var kjent for sine mange varme kilder, og varme var de jammen. Vi hadde blitt forberedt på at de kanskje var i varmeste laget for utrente, utenlandske kropper – og ja, det var de. Seriøst 40 – 45 grader. Noen steder i landsbyen kokte de faktisk egg og grønnsaker utendørs direkte i kildene!

Dag 2: På to hjul gjennom rismarker, eplehager og jungelskog
Dag 2 våknet vi opp til fuglekvitter og siriss-sang fra hagen og fikk servert 15 retters frokost inntatt i samurai-morgenkåper. Etter noen mil på sykkel og noen i bil, kom vi frem til dagens første kulturaktivitet: papirlaging.

Vi fikk lage papir på gamlemåten.
Vi fikk lage papir på gamlemåten.

På et tradisjonelt papirmakeri lagde og dekorerte vi våre egne kort. Mange prosesser før det blie ferdig papir, og nå henger kortene til tørk og blir sendt til Norge når det er klare. Moro for store og små. Derfra syklet vi alle fire i ett par timer hele veien frem til ett nytt stopp på et nydelig onsen. Her lå vi i bløt og fikk myket opp stive (rumpe)muskler og vasket vekk veistøv og svette.

Kveldens overnattingsted var i en litt billigere kategori enn gårsdagens, og for å få ned prisen på turen totalt skulle vi denne natten overnatte privat på en gård. Vertskapet var i 50 årene, og hadde en overgrodd hage, en geit, fem høner, en hane, og en karpedam i hagen. De dyrket risen og alle grønnsakene sine selv – og må ha vært ett av Japans blideste ektepar! Tenk tvillingen til Mr. Miyagi i Karate Kid-filmen – slik så han ut. De snakket ikke noe særlig engelsk, så kommunikasjonen gikk på fingerspråk og vha penn og papir. Da vi kom frem i sekstiden på kvelden, hadde de gjort klart til grillfest i hagen. Etter enorme mengder mat ble kvelden avsluttet med fyrverkeri og stjerneskudd – da denslags ikke forbeholdt nyttår i Japan. Og en fin kveld blir jo kun finere opplyst av stjerneskudd i barnehender!

Dag 3: Mooshi, slowtime og leiking

Moshi er seige greier
Moshi er seige greier
Kulturaktivitet nummer tre dag 3: lage mooshi. Mooshi er utrolig klissete risboller og festmat på nyttårsaften i Japan. De er faktisk så klissete, at oppslagene i avisene første nyttårsdag er ikke hvor mange som døde i fyrverkeriulykker, men hvor mange som ble kvalt etter å ha satt fast en litt for stor mooshi-ball i halsen! Derfor inntas mooshi alltid med en støvsuger i umiddelbar nærhet, fordi det vissttnok er den beste måten å fjerne dem på. Også på gården ble sikkerhetsforskriftene fulgt og støvsugeren stod klar. Mooshi er i utgangspunktet en klump med ris, en spesiell ris som legges i en overdimensjonert morter og slås livskiten utav med svære ” hammere” av ett par voksne menn i taktfast rytme. Resultatet blir at masse gluten frigis, og den tilsluttt blir en utrolig seig masse – som mest minner om klumpete lim med rissmak. Deigen formes til hvetebollestore klumper, og rulles enten i søt brunbønnestuing eller supersterk wasabi-salsa. Godt? Tja. Vi inntok nok ikke like store mengder som en gjennomsnittlig japaner, for å si det slik. Resten av formiddagen tok vi det med ro i hagen, plasket litt i bekken, fikk forklart risdyrkingens hemmeligheter – mens ungene lekte med og knivet om den nye kompisen Mona sin oppmerksomhet.

Anbefales!
Oppsummert bidro disse siste dagene til at vi fikk sett mye mer av Japan, og kanskje særlig mer av det ekte Japan. Livet i byene er en ting, men det er kanskje hvordan de lever ute på landsbygda som har lagt grunnlaget for alt vi likte så innmari godt i den japanske kulturen: hvor rent det er overalt, respekten for gode råvarer, evnen til å tilberede delikat og kjempegod mat – og den smilende vennligheten og respekten vi møtte overalt vi var i løpet av vår tre uker lange visitt!

Vi skal tilbake hit!

Leave a Reply